Artsamling fra høyfjellet

I uke 36 var jeg på høyfjellstur med friluftsliv B2. De første to dagene var klassen samlet i Hodlekve. Vi hadde fokus på kart og kompass, pakking av sekk og kjennskap til fjellflora. Dette var med å forberede oss til egenfærdene vi skulle på resten av uken, i mindre grupper. I løpet av uken knipset jeg bilder av forskjellige arter på høyfjellet, som jeg skal ta for meg no. 

Bilde av Følblom. Foto: Iris Harterink

FØLBLOM / Leontodon autumnalis

Følblom er formrik, og har flere varianter vi kan skille i fjellet. Blomsten ligner på en spinkel løvetann, med en stilk på 5-40cm, med en eller få blomsterkurver. Blomsten er svært vanlig å finne i de fleste fjellstrøk, lavalpine til mellomalpine områder og iblant høyere. Den forekommer i både dyrket og udyrket grasmark, langs veier og på tomter (Sjursen, 2013). 

 

Bilde av lusegress, på vei ned fra Blåfjellet.
Foto: Iris Harterink

LUSEGRESS / Huperzia selago

Er en plante i lusegresslekten innenfor kråkefotfamilien. Planten har en opprett stiv stilk og bli vanligvis mellom 6-10cm.  Hele planten er som regel gulgrønn. Lusegress finnes i hele landet, helt fra kysten til subalpine fjellstrøk. Ifølge Nilsson (1995, s. 44) finnes lusegress ofte i fuktheier, myrkanter, snøleier, berghyller, fuktig rismark, og mer sjelden i åpen skog. Lusegress er giftig, og har blitt brukt på hodelus og på andre utøy på dyr og mennesker (Kristoffersen, 2011, s. 20). 

Bilde av hestespreng. Foto: Iris Harerink

HESTESPRENG / Cryptogramma crispa

Hestespreng er en bregneplante i hestesprengfamilie, med trekantet bladomriss. Den er giftig for hester og kan fremkalle kolikk, derav det norske navnet hestespreng. Den er ca. 15 cm høy, og har to typer blader. De smale bladene er sporebærere og de brede, mer krusete bladene driver fotosyntese. De krusete bladene kan ligne litt på persille.

Hestespreng er en fjellplante og vokser ofte i snøleier, lesider hvor snøen ligger til langt utover sommeren. Der har den god tilgang på vann, men må tåle en kort vekstsesong (Miljølære, u.å.). 

Bilde av Sølvier, tatt på Hoddlekve. 
Foto: Iris Harterink

SØLVIER /Salix Glauca

Sølvvier er en liten busk, i vierfamilien. Bladene er sølvglinsende lodne, butte, omvendt eggeformet blad med flate kanter. Raklestilken har to til fire blad. Sølvvier er vanlig på fjellet, og i Vest og Nord-Norge finnes den helt nede ved kysten (Kristoffersen, 2011, s. 31). Arten kan lett forveksles med lappvier som også har grålodne blad og kabler, men har rødbrune arr med lange griffel. Hos lappvier er gaffelen meget kort til nesten fraværende, og arrene er gulgrønne.  

 

Bilde av Fjellmarikåpe.
Foto: Iris Harterink

FJELLMARIKÅPE / Alchemilla alpina 

Fjellmarikåpe har små gule blomster og mangler kronblad. Ved å se på bladformen er det lett å skille fjellmarikåpe og vanlig marikåpe. Den har forvedet, grov rotstokk og bladet er delt nesten til midten. Fjellmarikåpe trives best i kalkfattig grunn og vokser i hei, beitemark og snøleik. Fjellmarikåpe, finnes som forventet på fjellet med høyeste notert voksested i Europa på 2800 moh (Kristoffersen, 2011, s. 96). 

Bilde av snøull, Skutvatnet i Jostedalen
 i bakgrunnen. Foto: Iris Harterink

SNØULL / Eriophorum scheuchzeri 

Snøull, også kalt myrull finner du i halvgressfamilien. Snøull har en tynn og opprett stilk på 10-30cm, med en hvit og rund dusk på toppen. Snøull vokser enkeltvis fra roten, men finnes ofte i store mengder på samme område. Den kan få områder til å se ut som er dekket med snø, derfor navnet. Snøull var tidligere blitt forsøkt å lage garn av, men egner seg bedre som full i dyner og puter (Kristoffersen, 2011, s.198). 

Bilde av Museøre. Foto: Iris Harterink

Bilde av kartlav, på vei ned fra Blåfjellet. 
Foto: Iris Harterink

MUSEØRE / Salix herbacea 

Museøre er en liten busk, en av våre minste art på 2-15cm. Museøre har mesteparten av greinsystemet under jorden, og danner seg store matter. Kvistene er vanligvis hårete når ung og blir seinere snau, blank brun. Bladplaten er på rundt 1cm med utrandet topp, flat og snau. Under er litt lysere grønn. Museøre finnes i hele fjellkjeden, med høyest dokumentert voksested i Norge er i Jotunheimen på 2170meter. I alpene har den blitt funnet 3300 moh. Ifølge Sjursen (2013, s. 60) finner man museøre på snøleier, fuktige heier, flytjordtunger, strender, strender og fuktige berghyller (Kristoffersen, 2011, s. 32). 

KARTLAV / Rhizocarpon geographicum

Kartlav er en type skorpelav, vokser tett på underlaget og er omtrent umulig å få av. Kartlav vokser mest på granitt og sure bergarter, fra havnivå og optill de høyeste fjellene. Den gulgrønne fargen med mørke linjer rundt, ligner grensene på et kart, derav det norske navnet kartlav. Kartet viser derimot ikke landegrenser, men i området nær en isbre, kan dette kartet fortelle hvor lenge det er siden området var dekket av breen. Lav vokser ca 5mm i løpet av 10år. Ved å regne ut diameteren på laven kan vi vite hvor lenge siden området var dekket av isbre. Lavrosetten er svært liten nær brekanten (Bjerknes, 2006). 

 

Bilde av dvergbjørk. Foto: Iris Harterink 

DVERGBJØRK / Betula nana

Dvergbjørken skiller seg kraftig fra fjellbjørka med sin buskaktige og krypende voksemåte. Bladene er små (cirka 1 cm i diameter), stive og har taggete rand. Om høsten blir bladene kraftig røde og er svært vakre. Dvergbjørka, som også blir kalt ”kjerringris”, vokser på myrer i lavlandet og i store områder av fjellet, ofte sammen med lyng og vier, men den tåler ikke et langvarig dekke av snø (Nilsen, 2019). 

Referanseliste 

Hamre, H. (2006) Fjellet (2. utg). Oslo: Cappelens Forlag. 

Kristoffersen, T. (2011). Det blomstrende fjellet (2. utg.). Bergen: Vigmostad og Bjørke AS. 

Miljølære. (u.å.) Art: Hestespreng (Cryptogramma crispa). Hentet fra http://www.miljolare.no/artstre/?or_id=4701 

Nilsen, A. (2019). Hybrider av bjørk. Hentet fra https://ndla.no/subjects/subject:42/topic:1:76858/topic:1:196755/resource:1:68985

Sjursen, H. (2013). Følblom. Hentet fra https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/1686/