Brelære

Fra 14 til 17 september var friluftsliv B2 på Jostedalensbreen. Sammen med høyskolelærere hadde vi noen lokale brefører som underviste oss. Vi besøkte tre ulike brearmer i løpet av disse dagene, Nigardsbreen, Tuftebreen og Fåbergsstølsbreen. Målet for turen var å få en innføring i brevandring, kunnskap om bre og -alpine farer. 

Bilde tatt på egenferd på Bøverbreen, med klassekamerater.
Foto: Iris Harterink 

STEGJERNSTEKNIKK 

Vi brukte den første dagen på breen på å øve oss på stegjernsteknikker. Stegjern er kraftige brodder som spennes fast til fjellskoene. Den har kraftige tagger under sålen, som gir støtte og grep når en står og går. Fronttaggene brukes når en skal klatre på is eller snø. Stegjern er nødvendig når en skal gå på isbre i bratt terreng og på isrygger i sprekkområder. De store taggene på stegjerna kan være en fare for deg selv og andre dersom de ikke blir brukt riktig. Vi har ulike stegjernsteknikker for en mer sikker og effektiv ferdsel over snø og is. 

Først må en bli komfortabel med å gå ned stegjern på beina på flatt terreng. De store taggene på stegjernet har lett for å hekte seg fast i buksebein. En bør derfor gå med bredere gange enn vanlig og med lett svikt i knærne. Dette kalles "Cowboygange" eller "Duckwalk". Vi skiller mellom de to stegjerneteknikkene Franks teknikk og Fronttagteknikk. De brukes på ulike tidspunkter, avhengig av bakkens bratthet, isforhold og tekniske ferdighetsnivå (DNT Fjellsport, 2008, s.67). 

Franks teknikk er den letteste og mest effektive stegjernsteknikken og brukes oftest i mindre bratte terreng. En prøver å få så mange tagger som mulig i isen ved hvert steg, for bedre stabilitet og grep i isen. I en bakke ønsker en å gå sidelengs med alle takkene i isen. I brattere terreng kan dette være utfordrende, grunnet begrensninger i ankelleddet. Ved å peke den laveste foten ned mot den veien isen heller, vil det føles mer stødig og kontrollert. I bratt terreng kan en også gå baklengs oppover, for å få så mange av stegjernstaggene som mulig i isen. En skal alltid prøve å bruke Franks teknikk først, men når det er for bratt, eller isen for hard, må en bruke fronttaggeteknikken. 

Fronttaggeteknikken er mindre sikker, fordi du kun bruker de fire fronttaggene, i stedet for alle ti eller tolv.   Teknikken vil ta hardt på leggene i lange avstander, men er effektiv i korte og bratte parti som krever få og raske flytt. Når en sparker stegjernet i isen må en holde lett bøy i knærne og senke helen litt lavene enn resten av foten. Dette gjør at de neste taggene også får grep, og gir dermed mye bedre stabilitet. En får bedre balanse av å ha litt avstand mellom beina. Overgangen fra Fransk teknikk og Frontaggeteknikken "Thee o´clock-posision" utføres ved å plassere det ene beinet med så mange takker som mulig i isen, og det andre beinet bare med fronttaggene. En flytende overgangen mellom stegjernsteknikkene vil gjøre ferdsel på is og snø mer sikker og effektiv.  

BRETYPER   

I løpet av turen fikk jeg kjennskap du ulike typene isbre, og hva som skillet dem. Dette ga meg bedre forståelse for hva type bre Jostedalsbreen var og de ulike brearmene vi gikk på. God kunnskap til breen fører til tryggere veivalg og ferdsel på breen. Nesje (2015) definerer isbre slik: "En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er, eller har vært, i bevegelse." Vi skiller bretypene ved å ta utgangspunkt i breens form (morfologi) eller breens fysiske egenskaper. DNA Fjellsport (2008), skiller de ulike bretypene i Norge ved å se på breens morfologi: platåbre, alpin dalere, isstrømnett, botnbre, hengebre. 

Bilde på Tuftebreen, der vi går i taulag 
langs issprekker. Foto: Iris Harterink

Platåbre er en bre som dekker et stort fjellområde, og har brearmer som stekker seg ned i daler. 

Alpine daler er en bre som ligger i en dal. Den er smal og langstrakt og kommer ikke fra en platåbre. Isstrømnett er et "nett" av dalbreer som henger sammen, og med oppstikkende fjelltopper. 
Botnbre er når breen ligger i en bunn. 
Hengebre er når er bre henger på en fjellside, hvor det ikke er dannet noe botn (DNT Fjellsport, 2008, s.21). 

Jostedalsbreen er et perfekt eksempel på en platåbre, som dekker et stort fjellområde, og har brearmer som stekker seg ned i daler. På breturen ferdet vi på tre av disse brearmene, Nigardsbreen, Tuftebreen og Fåbergsstølsbreen. 

Nesje (2015) skiller også breene ved å klassifisere dem etter fysiske egenskaper, polar bre, subpolar bre og temperert bre. De ulike breene er definert slik: 

"Polar bre: Hele bremassen har temperatur under trykksmeltepunktet.
Subpolar bre: Temperaturene i bremassen er både under og på trykksmeltepunktet. 
Temperert bre: Størsteparten av bremassen er om sommeren på trykksmeltepunktet" (Nesje, 2015, s.20).

Jostedalsbreen er en temperert bre. Det renner renner vann under og ligger på trykksmeltepunktet. Siden den er temperert eroderer den på underlaget og beveger seg. 

Litteraturliste 

           DNA Fjellsport. (2008). Breboka (7utg.).      

           Nesje, A. (2015). Brelære (2utg.). Kristiansand: Høyskoleforlaget