 |
Klassen på vei til Kollsetevatnet.
Foto: Iris Harterink |
Den 2 og 3 Mars var B2 Friluftsliv på to dagsekskursjoner. Målet for den første dagen var å få erfaringer med kameratredning i snøskred, som jeg vil greie ut om i dette innlegget. Kameratredning i snøskred bør øves mye på, slik at man vet akkurat hva man skal gjøre dersom noen forsvinner under snøen, og hvordan man skal gjøre det mest mulig effektivt. På den første dagsekskursjonen brukte vi mye tid på å øve på akkurat dette. Klassen ble delt i to, og vi lagde caser for hverandre. Den ene gruppen gravde gjenstander med S/M ned i snøen og fortalte om situasjonen til den andre gruppen som skulle søke. Gjennomføringene ga oss en bedre forståelse for hvor krevende det er å gjennomføre en organisert og effektivt skredsøk. I klassen var det stor variasjon i erfaring og kompetanse i gjennomføring av skredsøk. Noen hadde øvd mye på det før og vært med i RødeKors skredsøk, mens for andre (inkludert meg selv) var dette den første praktiske gjennomgangen av hvordan det fungerte. Etter denne dagen fikk jeg en bedre forståelse av hvordan det er å være i en slik situasjon, hvor kritisk tiden er og hvor viktig det er å øve på dette for å unngå tidskrevende feil som kan skille mellom liv og død.
 |
Beskrivelse på bildet.
Foto: Iris Harterink
|
Dersom noen blir tatt i snøskred, gjelder det å handle raskt. Ifølge Bruland & Fauske (2012) er det bare rundt 10 prosent av de som blir begravd under snøen, som omkommer det første kvarteret. De først minuttene er dermed kritisk, og gjennom effektiv kameratredning vil sjansen øke for å finne skreddtatte i live. I en søkesituasjoen bør den med mest erfaring ta ledelsen, delegere oppgaver og effektivisere søket. Før en starter er det viktig å avklare om den skredtatte har en skredsøker på seg. Søke prosedyren er mer kompleks dersom den/de skredtatte ikke har skredsøker på seg. Jeg skal ta for med hurtigsøk/innflyvingsmetoden i skred med sender/mottaker.
Hurtigsøk eller innflyvingsmetoden er en velbrukt metode for søk etter skredtatte med S/M. Den består av fire søkefaser: signalsøk, grovsøk, finsøk og søk med søkestang.
Fase 1 er signalsøk, hvor hovedpoenger er å prøver å finne et sende-signal. Skredsøkeren settes i søkemodus, holdes inntil øret og roteres langs alle akser. Så beveger man seg raskt i den retningen man tror den skredtatte befinner seg i, og bruker øynene for å se etter tegn i overflaten etter den skredtatte, samtidig som man lytter til skredsøkeren.
Fase 2, grovsøk starter når skredsøkeren får et søkesignal. Når man har fått signal holder man S/M vannrett, varsler de andre og følger retningsangivelsene som vises på skredsøkeren (varsom, ud). Dersom distansen øker til signalet beveger man seg i feil retning. Da må snu gå i motsatt retning.
Når S/M viser rundt 10m fra den skredtatte er man i fase 3, finsøk. Når det viser 3 meter til den skredtatte setter man seg ned på knærne og holder skredsøkeren rett over snøen. Skredsøkeren må beveges i et kryssmønster over snøen, og en prøver å finne det området med kortest distanse til signalet. Den skredtatte kan ligge dypt under snøen og fra overflaten kan det nærmeste søkesignalet være på 2 meter. Det stedet med kortest avstand til signalet markeres og fase 4 begynner.
Finsøk med søkestang, fase 4, skjer der signalet på S/M er sterkest. Søkestangen strikkes ned vinkelrett på snøoverflaten. Ved på se på S/M får man en indikasjon på hvor dypt man skal søke. En skal fortsette å stikke søkestangen ned i snøen i et spiralmønster innenfra og ut inntil en treffer noe. Der man treff, lar man søkestangen stå, og utgravingen begynner.
Litteratur
Bruland, Ø., & Fauske, L. (2012). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Oslo: Fri flyt AS
Varsom. (ud). Søk med sender/mottaker og søkestang. Hentet den 05.04.2021 fra
https://www.varsom.no/snoskredskolen/kameratredning/sok-med-sender-mottaker-og-sokestang/
Kommentarer
Legg inn en kommentar